Skvå Chiquita

Jeg kjøpte Ita som min første hund når jeg var 21 år. Da hadde jeg forlovet meg og flyttet sammen med Jon, og hadde fått meg fast 50% stilling på dyreklinikken. Alt lå til rette, og jeg brukte lang tid på å bestemme rase. Til slutt var det klart at jeg måtte ha dalmatiner. Jeg hadde møtt kun 1 av rasen tidligere, og hun ‘knurret’ til meg. Men så var det ikke sinne i det hele tatt, men et stoooort dalmisglis!! Jeg var solgt. Men så var det sånn da, at jeg måtte ha valp i ferien min. Så jeg tok kontakt med raseklubben og fikk tilsendt lister over hvilke kull som var planlagt født rundt 15.mai. Det var tre-fire kull faktisk, men jeg ringte bare på det ene og fikk lovnad på en sort tispevalp. Men så, 14 dager etter at valpene var født ble jeg oppringt, den valpen jeg skulle få fikk et blått øye. Og da kunne jeg ikke stille henne på utstilling. Stor sorg. Men oppdretteren tipset meg om en annen oppdretter som hadde brukt hennes hannhund. Så da ringte jeg kennel Skvå da, og snakket med Bente.

Hun hadde fire sorte tisper hun, og skulle ha en av de selv. Men jeg skulle få velge først blandt de andre tre. Så i midten av juli tok vi en liten ferietur sørover. Vi var innom Tusenfryd, og mens vi gikk mellom alle karusellene kom jeg på navnet til valpen min. Det skulle begynne på C- og jeg ville ha Chiquita, med Ita som kallenavn. Så da vi kjørte resten av turen til Drammensområdet var jeg helt sikker på at navnet var riktig. Vi møtte gjengen, og jeg satt der med tre nyyydelige valper. Hvem skulle jeg velge?? Til slutt ble det Jon som tok valget, og vi har ikke angret nok på det etterpå.

Vi kjørte hjem med en bitteliten valp, som sov nesten hele veien i fanget mitt i baksetet. Når vi stoppet for å lufte var vi livredde for at hun skulle sno seg ut av båndet og stikke av for oss. Men alt gikk bra. Og det gjordet det hele tiden med Ita. Hun var en drømmehund. Hjemmealenetreningen gikk bra, renslighetstreningen hadde Bente omtrent fikset for oss, vi hadde kun ett eneste uhell inne. ALT gikk fint, ikke spiste hun opp noe, buret var fint. Natta sov hun seg gjennom og bilkjøring var topp.

Hun var med oss på det meste. Når jeg begynte på jobb igjen var hun med i bilen og sov i framsetet uten å tygge på en ting som lå i bilen. Var hun hjemme ble hun avgrenset ved at vi satte et bord på tvers av en døråpning. Hun kunne greit se over bordet, men ikke krype under. Men hun hoppet heller aldri over. Så flyttet vi til en større leilighet og et større gårdstun. Nå var Ita rundt året og var blitt litt tøffere. Gården rett ved drev med ku, og det hendte hun stakk ned dit for å lete etter kraftfor. Så jeg turde ikke ha henne løs uten oppsyn der lenger pga en ganske trafikert vei mellom gårdene. Men vi tilbrage også mer og mer tid på gården som vi etter hvert skulle overta. Her var det ingen farer, og Ita løp løs til enhver tid. Men her var det gris, og Ita spiste seg opp på oppdrettsfor til grisunger. Etter hvert ble det et problem for Ita med overvekt, men det tok ikke av før vi flyttet på gården i 2000. Jeg prøvde alt, uten særlig hell.

Men før overvekten slo inn deltok vi på noen utstillinger, og Ita fikk stort sett 1.premie, og knabbet med seg noen cert på ferden. Vi deltok også på kurs gjennom hundeklubben, og var aktive i klubbens miljøtreninger. Vi var med på miljøtrening to dager i uka, samt at vi deltok på kurs i helgene parallelt med utstillingene. Sånn gikk nå et par år, før jeg ble gravid, og Ita ble familiehund på heltid. Vi hadde henne fortsatt med på alt, men jeg hadde ikke lenger mulighet til å delta på det samme som før. Og Ita spiste mer og mer grisefor. Etter et par år var hun alt for tykk, og når hun var seks år veide hun usannsynlige 46 kg. En dag på jobb kom det innom en mann fra et legemiddelfirma og reklamerte for et nytt slankeprodukt for hunder. Dette er jo vanskelig å tro på, så vi fikk medisin nok til å teste det ut på Ita. Og for en virkning!! Hun skulle først bruke vanlig for og slankemidlet daglig i tre uker. Så skulle hun gå over på slankeforet alene i to uker. Så var det en ny treukers periode med medisin sammen med slankeforet. Hun gikk ned 12 kg på disse 8 ukene, og jeg slanket henne enda fire kg over de neste månedene. Så da var hun tilbake på 30 kg som var hennes matchvekt resten av livet.

Egentlig var vi ved og miste henne rett før slankemidlet kom på markedet. Hun klarte ingenting lenger. Det var for tungt og gå på tur, hun hoppet ikke opp i bilen eller gikk loftstrappa lenger. Man vet jo hva overvekt gjør med folk, og vi har hjelpemidler vi kan bruke. Ita måtte hjelpe seg selv, og det var vondt og se på. Men etter slankekuren fikk jeg tilbake min gamle hund!! Men overvekten hadde satt sine spor.Hennes høyre kne hadde fått store forkalkninger, så hun haltet og hadde vondt i kneet. Røntgenbildet viste et ille tilredt kne, og hun fikk ikke lang tid igjen med det kneet.

Men nok engang var det et legemiddel som reddet henne. Hun fikk Rimadyl, samt et nytt for som kom på markedet rett før som het Hills J/D. Dette foret er lagd for å bygge opp brusken og forhindre videre nedbryting av bruske i leddene. Og igjen fikk vi en ny framtid med Ita. Kneet hennes stabiliserte seg, og spondylosen i nakken og korsryggen ble avstivet. På grunn av dette fikk vi fem ekstra år med Ita!

Jeg begynte og se meg om etter en ny hund, og valget falt på en dansk-svensk gårdshund som sto til omplassering. Etter to år måtte vi bare krype til korset og omplassere han pga stress.

Når Ita var 10 år gikk vi på tur i Trollheimen, på Oppdal. Vi var på en tredagers, og fredag gikk vi ikke så langt. Men på lørdagen gikk vi i ni timer i kuppert og steinete terreng. Dette slet veldig på Itas poter, og jeg hadde dårlig samvittighet for henne på slutten av dagen. Men hun var i godt humør og ledet an siste etappen inn mot vassendhytta. Vi sov i lavvo andre natta også, og siste dagen var det fint turterreng, selv om vi klarte og gå oss av stien og gikk unødvendig mye utenfor sti. .

Ita og Sonny på Okla-ryggen

Etter en tid uten to hunder fikk jeg låne Posh, ei dalmatinertispe fra kennel Skvå. Ita og Posh gikk kjempegodt sammen, og vi hadde et herlig halvt år sammen. Nå var Ita i så fin form at hun kunne være med på de fleste turene vi var på, men skiturer fikk hun slippe. Det ble for tungt og kaldt for henne.

Så kom Jubi inn i våre liv i april 2009. Dette ble en tung tid for Ita, hun likte IKKE nykommeren som hele tiden stresset henne og prøvde ta maten hennes. Det ble mange hull i øret og til slutt kunne jeg ikke la de være alene sammen lenger. Dette gjorde at Ita fikk underetasjen for seg, mens Jubi ble innlåst på loftet når vi dro bort uten hund. Nå kunne Ita fortsette med å gå inn og ut som hun selv ville, og sove så mye hun ville. For nå var Ita mye trett. Denne vinteren ble hard, det var veldig kaldt og Ita klarte nesten ikke gjøre fra seg ute lenger. Det var mye vondter i kroppen, noe som gjorde at hun gjorde fra seg inne og sov dårlig om natta. Så vi bestemte at det ikke ble en ny vinter på henne.

I mai har Ita bursdag, og nå fylte hun 12 år!! Da er det bursdagskake til bursdagsbarnet:

Ita ble ikke særlig bedre selv om det ble varmere i været, og i slutten av mai bestemte vi at nå var det nok. Det var mange små ting som gjorde at vektskålen tippet over, men når avgjørelsen først var tatt var det en lettelse for meg. Vi hadde en kjempefin tur sammen dagen før. Paxy og Anita var også med, siden Paxy og Ita skulle vandre sammen over regnbuebroen.

Tusen takk for 12 nydelig år Ita, du vil for alltid ha en plass i mitt hjerte!

A heart of gold stopped beating,
Two shining eyes at rest
God broke our hearts to prove
He only takes the best.

God knows you had to leave us
But you did not go alone
For part of us went with you,
The day he took you home

To some you are forgotten
To others just part of the past
But to us who loved and lost you
The memory will always last.

2 responses to this post.

  1. Veldig nydelig valpebilde av Ita, fargene og blikket, og så fint skrevet om henne, en flott hund!
    46 kilo var mye, huff, så bra du fikk henne ned igjen, det er det jammen meg ikke alle som gjør. En ting er iallefall sikkert, hun har hatt et fantastisk liv med deg! 🙂

  2. Posted by Unni on 19. september 2010 at 22:30

    hei
    Har ikke lest denne historien før men det var en kjempefin historie om en hund og eieren:-) Vi blir visst veldig knyttet til disse dyrene og det er jammen ikke lett å skulle ta avgjørelsen til slutt. BIldet til slutt er kjempefint.

Kommentarer er stengt.

%d bloggere like this: